Ting tar tid!

Da har vi fått innstallert oss i den nye leiligheten som ligger ca. et kvarter unna med bil fra Abrac. Den norske damen som eiger den startet et dagsenter for slumbarn for 7 år siden og som ligger rett ved siden av leiligheten. Leiligheten er kjempefin med 4 soverom, 2 bad, stue med tv og dvdspiller, kjøkken, vaskemaskin og hele pakka, så vi kan vel si oss rimelig fornøyde med det ja. I går blei vi hentet av sjåføren på Abrac som kjørte oss til et stort og fint kjøpesenter i Mogi downtown. Der fikk vi kjøpt mange leker til barna, alt fra fotballer til biler og fly. Her fikk vi også kjøpt et brasiliansk simkort som gjør det billigere for oss å ringe innenlands og der dere hjemme i Norge kan ringe oss på, uten at vi betaler :D Men dette er dessverre ikke gratis for dere. Nr. dere kan ringe for å nå oss på er 00551188123587. Dette var uansett ingen enkel sak å få kjøpt. Som dere kanskje har fått med dere er det noe som kalles Brasilian time, noe som vil si at her nede tar ting tid. Vi ventet ca. en time på å få dette simkortet i hånden. Det gjelder å være tolmodig med andre ord. Da vi skulle ta taxi tilbake til leiligheten fant vi ut at vi hadde glemt lappen med adressen til der vi bor. Med en god dose kroppsspråk, ulike forklaringer på at vi bor like ved en motorcrossbane og med mye hjelp fra en snill brasiliansk bestefar som kunne tysk kunne vi endelig sette rumpa vår inn i taxien retning leiligheten. Vi skal aldri glemme å ha med oss adressen igjen.

En stund etter at vi hadde lagt hodet på puta for kvelden kom det plutselig et HYL fra Miriam. Katrine våknet og blei like hysterisk, om ikke mer. Det viste seg at Miriam hadde hørt ekle muselyder. Vi skrudde på lyset og satt panisk i sengen å bare venta på at den skulle dukke frem i en eller annen krok i rommet vårt. Vi sprang ut i gangen og møtte på Trine og Anette som hadde hørt de samme lydene. Vi sto lenge å funderte på hvor musene kunne være og fant ut at de kravler oppi taket. ÆSJ! Dette roet ikke akkurat Katrine og Miriam ned. Med en gang vi ikke snakket til hverandre kom museskrittene og de INTENSE muse-snakke-lydene tilbake. Vi bestemte oss for å sove med lyset på. Klokken nærmet seg 4 på natten og Katrine var i ferd med å ringe hjem til mamma. Hun ville hjem, angret på at hun skulle være så lenge i Brasil og det var ikke måte på. Vi bestemte oss for å prøve å overse det med å ta på headsettet med høy musikk. Det funket for Miriam, men Katrine lå våken til kl. halv 7 på morgenen. Den verste natten jeg noen gang har hatt for å si det mildt. Nina og Torstein lå å sov og ante fred og ingen fare, mens Henriette trodde vi var hysteriske for et lite insekt og at de hysteriske roet seg ned så hun fikk sove.

Når det gjelder bilen: jeg gjentar TING TAR TID! Vi har ikke hørt noe mer om hva som feiler bilen, men vi håper på å få et svar på det idag. Vi vil gjerne takke alle som har bidratt og det gleder oss å kunne si at vi har rundet 40 000 kr! Vi skal holde dere oppdatert. Vi har ikke internett tilgang i leiligheten, så vi ber om at dere også omstiller dere til brasilian time.

Været er skiftende, men fortsatt veldig varmt. Anette har panikk for å ikke bli brun, men slikking av sol tar vi igjen når vi kommer til Rio de Janiero, forhåpentligvis. Vi har det fortsatt bra! Hilser til alle hjemme :)

PS. Nina hilser til mamma og sier tusen tusen takk for kanskje sommerjobb! Naa blei jeg glad!